Minneside

Til lillepia mi !

Jeg har så mye jeg skulle sagt, vi fikk sånn kort tid sammen, du og jeg.

Du fikk en sånn brutal start på livet og kjempet så hardt du kunne. Men det er enkelte ting man desverre ikke rår over, selv om de i dag kan gjøre mirakler. Bare syv dager fikk vi sammen du og jeg og vi tilbrakte nesten hvert våkne minutt sammen. Jeg fikk sitte og prate med deg og holde hånden på det lille hodet ditt og holde den bitte lille hånden din. Jeg fikk synge sanger til deg og gi deg litt av min melk på en bommulspinne i munnen din. Og det kunne jeg se at du likte. Aldri følte jeg at jeg var i veien for de som stelte deg og de ble nesten like glade i deg som jeg.

De gjorde sitt beste for deg, lillepia mi ! Du skal vite at selv om jeg ikke klarte å gi deg livet så gav du meg den aller største gaven noen kan få, det å bli mor til et barn.Ingenting i hele verden betyr så mye som barna våre, og det viste du meg. Hva betyr vel ting sammenliknet med det lille underet som blir til og vokser i mammas liv. Du måtte ut bare så altfor tidlig, derfor ble du en prematur.Det betyr før-moden.

Du var ikke helt ferdig utviklet innvendig selv om det ytre var helt perfekt. Du var så skjønn – det vakreste på jord. De syv siste timene vi fikk ha sammen fikk jeg ta deg ut av kuvøsen og du ble lagt på mitt bryst. Jeg følte da at jeg kunne gi deg noe igjen – mammas styrke, varme og kjærlighet. Og jeg følte en sånn usigelig fred inne i meg – det var de vakreste og tristeste timene i mitt liv, siden jeg viste at jeg måtte ta farvel med deg. Samtidig hadde jeg lovet deg at jeg skulle være der til alt var over- du skulle ikke gå alene over til den andre siden. Jeg kjente deg så varm og god og det lille hjertet ditt banket mot mitt. Vi pratet sammen hele tiden og jeg fortalte deg om livet og om gud, som du skulle hjem til.

Der skal vi sees igjen en dag, du og jeg – vet at du venter på meg på den andre siden. Du kommer altid til å ha en spesiell plass i mammas hjerte og jeg kommer altid til å tenke på deg og prate med deg – lille pia mi. Hva vi ellers pratet om er hemmelig mellom meg og deg og det skal jeg bære med meg alltid.Tiden er kostbar og jeg skulle hatt et helt liv med deg. Men barna våre er bare på lån og jeg fikk ha deg så kort, men uendelig verdifullt.Mamma skal skrive masse for det hjelper mamma i sorgen.Mamma vet at du døde fredelig og verdig og at du har det godt der du er nå. Merete

Min historie - dag for dag

Min historie, dag for dag..

Dag 1

Etter lunch på jobben fredag 26. november ble magen min rar og hard.  Da tenkte jeg at jeg skulle gå tidlig og ta meg en rusletur.

Før klokka to gikk jeg på do og oppdaget at jeg hadde blod i urinen.  Skjønte noe var galt og den redselen jeg følte da var ubeskrivelig.  Alleen legesenter var stengt og jeg måtte på Narvik legesenter.  Der ville de at jeg skulle kjøre opp på sykehuset, men det blødde så mye at ambulansen måtte hente meg.  Tre ganger satt båra fast i trappeoppgangen.. det var grusomt.

På sykehuset stod hele staben klar og jeg ble raskt undersøkt før jeg i hui og hast ble kjørt opp på operasjonssalen.  De måtte ta katastrofe keisersnitt.  Tre måneder før hun egentlig skulle ut måtte de prøve å redde henne.  Jeg hadde total morkakeløsning som på latin heter Abruptio Placentae.  Det det betyr er at jenta mi var uten oksygen og næringstilførsel altfor lenge, og jeg hadde det vist ikke så bra stelt jeg heller.. 

 

 

13-14 stykker jobbet med jenta mi kontinuerlig.  Hjertet var stoppet da de tok henne ut men de satte det i gang igjen ved hjelp av adrenalin. Mens vi ventet på legeteamet fra Bodø hadde vi nøddåp og sykehuspresten kom og holdt den.  Det ble en sånn høytidsstemning inne på operasjonssalen idet alle helsearbeiderne i hvite og grønne klær stod og sang Altid freidig.

For meg virket det som at tiden raste av gårde og at tiden fra hun var født til hun ble tatt til Bodø gikk kjempefort.  Det var grusomt å se henne dra fra meg.  Før hun dro fikk jeg lovt å stryke henne på hånden, nesten det eneste som stakk opp fra alle varmeteppene de hadde oppå henne.  Da jeg strøk henne på hånden snudde hun seg etter meg og jeg innbiller meg at det var lukten av mamma som var kjent for henne.

Senere på kvelden hadde jeg masse besøk av venner og kjente.  Til og med barnefaren kom innover til Narvik selv om jeg ikke hadde hatt kontakt med ham under svangerskapet.

Dag 2

Lå og ventet og ventet på å komme meg nedover til Bodø.. Jeg måtte vente på ledig fly, og siden jeg var "frisk" kom jeg ganske langt nede på prioriteringslisten.

Mamma ble med meg nedover på flyet, og jeg ble kjørt opp på barsel på NSS.  Etterhvert fikk jeg endelig komme ned og se dattera mi.  Jeg ble kjørt ned i senga mi siden jeg ikke klarte å gå selv ennå.  Hadde prøvd litt men holdt på å svime av etter fire-fem minutter.

Det ble et følelsesladet møte, jeg gråt og bad Fadervår.  Hun lå koblet til en masse ledninger og apparater og hun var ikke frisk.  Kritisk dårlig sa de - og de forklarte og forklarte for jeg hadde masse spørsmål.  I det fjerne husker jeg ei jente hvisket at hennes lille gutt hadde vært 650gr da han var født og han var utenfor fare.  Det trøstet meg senere men med det samme gikk det ikke inn.  Vi fikk nemlig ikke vite noe om de andre som lå der, men vi måtte spørre selv.  Inne i kuvøsen lå den lille jenta mi, bitte lita, 1315 gram - stor for alderen men så syk så syk...

På kveldet fortalte overlegen om hennes tilstand og han var så dyster at jeg hatet mannen !  Heldigvis var personellet på barsel så utrolig fine mot oss, ellers tror jeg at jeg hadde tørnet der og da.

Dag 3

Dagen startet med at jeg klarte å komme meg i rullestol og så bar det rett ned på prematur- avdelingen.  Tilstanden nå var at hun hadde ubalanse i kalium/kalsium/ + salt.  Hun var fremdeles stabilt dårlig.  På grunn av ubalansen fikk hun dobbeltslag i hjertet sitt så hun fikk medisin for å roe hjertet.  Det så ut som at hun reagerte godt på denne medisinen.  Verdiene i blodet gikk ned fra 8 til 4 og det var positivt.  Det som var negativt var at hun var veldig slapp, det så vi på at hun ikke reagerte på å bli snudd eller da hun fikk slange ned for sondemating.  Hun hadde fått det jeg hadde klart å tyne ut av morsmelk (jeg hadde heldigvis begynt å pumpe meg allerede i Narvik, så melka satte til for fullt)

Av andre positive ting var at hun tisset godt og det hjalp henne i å takle all medisineringen i tillegg til at vi da visste at nyrene var ok.

Jeg ba og ba der jeg satt, og prøvde å synge sanger til henne.  Jeg bad Stian dra på byen for å kjøpe ei sangbok som jeg kunne ha og synge fra.  Var allerede innstilt på at jeg kunne bli værende i Bodø noen måneder.  Håpet på at det skulle gå bra til slutt torde jeg ikke slippe.

 

 

Dag 4

Kalium og kalsium er mer stabilt i dag og hjertet har bedre rytme.  Men hun er så slapp så slapp og de var bekymret for det.  De tok ultralyd av hodet og mage samtidig som de tok blodprøver for å stikke minst mulig i henne.  Reaksjonene var dårlige så det var det de jobbet med.  Selv klarte jeg å melke 50 ml, og jeg fikk masse skryt og var kjempekry.  

Satt hele dagen og sang sanger til henne og pratet til henne.  Fikk også lovt å pusle litt med henne, holde på hodet og i den lille hånden.  Premature barn skal ikke strykes for de har så tander hud.

Dag 5

 I dag skulle de teste år 2000, dermed skulle de ta strømmen.  Jeg ble nærvøs for at det plutselig skulle svikte en generator for uten strøm kan ikke noe av det som den lille jenta mi var koblet til fungere.

Heldigvis hadde de tatt sine forholdsregler - men det hjalp ikke jeg var alikevel nervøs.

Denne dagen hadde hun normal hjererytme, fin balanse i blodet og hun pustet mer og mer selv uten hjelp av respirator.  Hun fikk 4 ml melk i hvert måltid, det vil si 50 ml i døgnet. Hun hadde mye slim, men det skulle være normalt når de små lå med respirator.  Denne dagen hadde hun også bevegelse i armer og bein, i det hele tatt mye positivt.

Dagens nedtur var at de hadde oppdaget hjerneblødning på ultralyden - hvor stor og utfall viste de ikke.

Fortsatte med å synge og be for henne.

         Dag 5

Natta var rolig for oss begge - fikk en og en halv time med henne helt for meg sjøl og det var godt og fredelig.

Hun fikk klyster for å få ut bek, og det kom litt men ikke mye.  Det virker som hun ikke tåler melk lengre for alt hun fikk kom bare opp igjen.  Det vil si at hun må få all næringen intravenøst. 

Morfar har skrevet et nydelig dikt til henne, fikk det sent nedover på fax og har hengt det på kuvøsen.

Hun hadde øynene åpne et lite øyeblikk så jeg fikk se øyenfargen, mørke blå.  Fikk også høre på hjertet hennes i mikroskopet, hjertet banker litt fort siden hun får solarium og er litt febervarm.  Hun regnes nå for stabil.   Det ser desverre ut som at hjerneblødningen har gjort noe med beina hennes - men det var jeg innstilt på å takle.

Dag 6

Klokken åtte om morgenen endret tilstanden fort til det værre... fikk vite det tidlig på dagen at det ikke så ut til å gå bra.

Stod ved kuvøsen hele dagen og gråt og gråt- Stian gråt sammen med meg.  Overlegen og sykepleieren stod sammen med oss mesteparten av tiden.

Jeg fikk ringt hjem og fortalt den dårlige nyheten og foreldrene mine hev seg på første fly nedover til Bodø.  I femtiden fikk jeg valget om jeg ville at de skulle slå av respiratoren - min livs tyngste avgjørelse - men jeg kunne ikke tenke på meg selv.  Margot's ve og vel måtte komme i første rekke - det ville ikke være rettferdig mot henne å holde henne kunstig i live.  Hun var på dette tidspunktet hjernedød og kroppsfunksjonene sviktet en etter en.

Jeg fikk ha henne ute av kuvøsen de syv siste timene.  Da satt jeg som dere ser på bildene i  en stol med jenta mi intil brystet mitt.  Minneordet beskriver hva jeg følte da.

Klokken tolv slo de av respiratoren, en time pustet hun selv mens hun sovnet sakte inn.  Fem over ett hadde den lille jenta mi forlatt meg.

Savner henne sånn !

Dikt

Fra Morfar:

il Margot som ble født 26.nov 1999 kl. 14.35 og veide 1315g. Ble døpt samme dag kl. 17.00.

Du til seier gjennom dåpen,
fra et lite frø med Gud
skal du vokse og få leve,
du i sannhet bli en brud.

Sterke krefter bærer livet,
vet at valget ei er ditt
bønn og tanker følger deg og mamma
til den seier som er deg gitt.

Født med smerte og med uskyld
skal du kjempe for ditt liv
må du leve og få vokse
fra det i dag det lille siv

Hvert minutt og denne timen
vil det håpet følge deg
og kan gi deg nok av krefter
som kan hjelpe deg på vei.

Morfar

Fra Mamma:

Først var du inni meg
trygt og godt
Så løsnet noe inne i mammas mage
og du måtte ut så brått

iI flere døgn har du svevet
mellom her og himmelen
Jeg trodde gud ville ta deg
opp til sin trygge favn

Hver time som går føles det bedre
men veien igjen den blir lang
Mamma skal ta vare på deg,lille vennen
du skal aldri føle noe savn.

Livsveven

Ikke før veven har stilnet
og skyttelen sluttet å gå
vil Gud trekke teppet til side
og la os riktig forstå.
At også de mørke tråder
som de lyse bånd, var
helt nødvendig for mønsteret
i Mesterens mektige hånd..

Ukjent

Føtter

Det hender du blir lei
fordi jeg er så liten
jeg setter merker alle steder
og gjør deg ganske sliten

Men for hver dag blir jeg større
ja, en dag blir jeg stor
og alle mine avtrykk
blir bare svake spor

Her er mitt lille avtrykk
så du kan huske og forstå
hvor søte føtter jeg hadde
den gang de var små.

Fra Tante Konny:

Til lille Margot.
En liten solstråle,
er dratt sin vei.
Hun kjempet så tappert,
på livets harde start.
Lille venn,
Måtte reisen gå bra,
og Gud deg i møte,
med åpen favn.
Jeg vil deg minnes,
og hedre ditt navn.
Mine tanker går dil deg,
og din sørgende mamma.

Konny

Fra en som tenker på oss...
 "Hver en dag, hva skjebnen enn meg sender
fins en trøst, den skal jeg alltid ha:
All ting hviler i min faders hender,
skulle jeg som barn vel frykte da."

 

Spor i sanden

En natt var det en mann som hadde en drøm. Han drømte at han gikk langs stranden med sin Skaper. Ovenfor skyene viste det seg scener, han la da merke til to sett med fotavtrykk i sanden : et par som tilhørte ham selv, og et par til Skaperen.

Når den siste scenen i hans liv var passert, så han tilbake på fotavtrykkene i sanden. Han la merke til at mange ganger på veien i hans liv var det bare et par fotavtrykk.
Han så også at dette skjedde i de vondeste og vanskeligste periodene i sitt liv.

Dette plaget han veldig mye og han spurte da Herren om dette. "Herre, Du sa engang at hvis jeg bestemte meg for å følge Deg, skulle Du gå sammen med meg hele veien. Men jeg har sett at i de vondeste tider av mitt liv, er det bare et sett med avtrykk i sanden. Jeg kan ikke forstå hvorfor Du, når jeg trengte Deg som mest, skulleforlate meg."

Herren svarte, "Min sønn, mitt dyrebare barn,jeg elsker deg og ville aldri forlate deg.Under dine tider med prøvelser og skuffelser, når du bare ser et par fotspor, var da jeg bar deg."

 

THE DEATH OF A CHILD

Sorry I didn't get to stay
To laugh and run and play
To be there by your side
I'm sorry I had to die

God sent me down to be with you,
To make your loving heart anew
To help you look up and see
both God and little me

Mommy, I wich I could stay
just like I heard you pray
But all the angels did cry
when they told little me to say goodbye

God didn't take me 'cause he's mad
He didn't take me to make you sad
But to give us both a chance to be
a love so presious .. don't you see ?

Up here no trouble do I see
And the pretty angels sing to me
The streets of gold is where I play
You'll come here too, mommy, someday

Until the day you join me here
I'll love you, mommy dear
Each breeze you feel and see
brings a kiss and love from me

ukjent forfatter

Etter 6 måneder skrev jeg dette - som fremdeles er aktuelt: Kjære jenta mi!

Et halvt år er gått
og jeg savner deg så inderlig
Tenker på hva som skulle ha vært
Bebreider meg selv for ikke å se tegnene
Før det som skjdde
Du hadde det så vondt
Kunne jeg bare ha spart deg

Jeg elsker deg så høyt
Ingen kan skjønne hvor mye
Bare de som har opplevet det samme
Ser deg i hvert lite barn jeg ser
To små tenner i en munn
Tårene renner...

Har lyst å rase, skrike høyt
Livet er så urettferdig - ingen skjønner
hvorfor jeg nå, så lenge etterpå har problemer
Skjønner de ikke at jeg har et stort hull i hjertet mitt
Et tomrom som vil bli fylt den dagen vi møtes igjen
Ingenting vil bli det samme
Skal nok lære å leve igjen
Men vil aldri glemme deg
Lille Margot min !

Fra en som har mistet til en annen

Du smiler, men i dine øyne ser jeg sorgen
Du ler, men av tonen i stemmen din hører jeg også gråten
Du blir taus, du har det vondt, men jeg kan ikke lindre smertene dine. Jeg har mine egne
Våre små barn fikk ikke leve.

Jeg snakker om mitt barn, jeg har flere minner
Du har så få
Kampen og traumene er de samme
Det er så urettferdig, selv om det er vondt for begge

Vi vet nå at det er viktig å få skapt noen gode minner
Selv midt i den dypeste sorg
Midt i den medisinske krise
Midt i døden

Jeg har hatt mer tid i mitt sorglandskap
Så jeg ser hvor du går
Jeg ser hvor du er
Jeg går med deg

Lillemamma,9.12.01

"?"

Uløselig knyttet sammen
En familie uten barn
Knuste drømmer
Tomhet Barnet vi delte
Var av vårt blod
Er det derfor vi som barn
Klynger oss sammen Mor klarer prate
Far er så stille
Alene står vi i vårt livs
Største mareritt Hvordan går det ?
Ordene jeg snart hater
Selv om de menes så vel
Hvorfor spør de ikke far Ingen kan forstå
Noen vender ryggen til
Forventningene som stilles
Bryr vi oss nå ikke om Vennskap ble tilbutt fra
Uventet hold
Andre har sviktet
Kanskje av uvitenhet
Mer enn med vilje Tårene har tørket men
Er det bare en
Som forstår at dette
Aldri vil gå over ?

Begravelsen

I kirken under begravelsen så det slik ut - vi hadde en privat begravelse med Erle Fagermoen og Geir Husveg som prester, og ellers bare den nærmeste familie og nære venner.

Jeg fikk helt og holdent bestemme hele arrangementet og jeg ønsket å lage en ramme som passet for ei lita jente.

Preludiet og postludiet spilte kona til onkel, Anette på piano. Tror det var noen lette stykker av Grieg - i tillegg hadde jeg bedt henne om å spille Bring her/him home fra Les Miserables. Omarbeidet teksten slik at den skulle passe - men jeg klarte ikke å synge. (Teksten står på diktsidene)

Som salmer brukte vi Milde Jesus, Ingen er så trygg i fare og Altid freidig (som også ble sunget under barnedåpen på sykehuset i Narvik). Som blomster valgte jeg å ha en enkel rød rose og en hvit lilje - for kjærlighet og renhet. Mer blomster syntes for meg meningsløst, da ingen blomst kunne gi meg henne tilbake.

     

Jeg leste selv minneordet, selv om jeg tror det ikke var mange ordene som var forståelige. Barnefaren og jeg bar ut kista sammen - så tok pappa over da vi kom på trappa. Han klarte ikke å bære så lenge. Ved porten til kirkegården tok presten over og bar resten av stykket. Det var iskalt og jeg var frossen inn til margen. Etter begravelsen samlet vi oss hjemme hos mamma og pappa og vi hadde et rolig samvær for fellesskapet's skyld. Begge prestene var sammen med oss hele dagen.

 På kirkegården i dag.  

Og pengene som ble samlet inn i fondet ble til det du ser på bildet til venstre. To stoler de bruker på NSS som de kaller Prinsessestolene. 16.700 var beløpet vi samlet inn - TUSEN TAKK til dere som gav. Resterende beløp ble gitt til fødeavdelingen på Narvik Sykehus.